Orientererne

Idag har vi gått, og så har vi gått litt til, og til slutt gikk vi enda mer. Jeg tror 3 mil er en underdrivelse. Hong Kong er stort! Det første vi gjorde idag var å sikte oss inn på The Peak. Det var veldig lett å finne på kartet, og vi begynte bra med å gå rett på Star Ferry'en over til Hong Kong-øya. Etter det var vi egentlig ganske lost. I teorien er jeg en Gud på å lese kart, og jeg følte stort sett at jeg hadde kontroll hele veien, helt til vi måtte spørre om et hint til Peak Tram (banen opp til The Peak), og fant ut at vi hadde gått forbi og rundt et par ganger allerede. Til mitt forsvar var vi ikke så langt unna, selv om vi antakelig kastet bort et par hundre kalorier for mye.

- Star Ferry'en fra Tsim Sha Tsui til Hong Kong-øya

Oppe på The Peak, som er åsen oppe bak skyskraperne, er det en helt vill utsikt! På den ene siden ser man ned på byen, og på andre siden ned på Sør-Kina Havet. Kanskje ikke så rart at boligprisene her er verdens høyeste? De leilighetene vi så til salgs her oppe lå på rundt 50 millioner. Lommerusk.

På vei ned tenkte vi, spreke og friske, at vi skulle fortsette den sunne gå-trenden vår, og gå gjorde vi! Det var en kjempefin løype med regnskog rundt på alle kanter, i stor kontrast til byen under. Men bratt var det. Og langt! Derfra brukte vi akkurat 5,5 timer hjem, med et par stopp på H&M, Zara og gode, gamle Subway.

I løpet av dag 2 i HK, har vi klart å danne oss et lite bilde av denne imponerende byen. Det første som slår oss er den utrolige organiseringen. Det er masse mennesker, trafikk, bygninger og det er store avstander, men allikevel kommer man seg akkurat dit man vil utrolig raskt og uten kø. Dessuten er det EKSTREMT rent og ryddig her! Hvem skulle trodd det? Det er 7 millioner innbyggere her, og tilsammen roter de mindre enn det lille jeg gjør på rommet, selv om jeg prøver mitt beste å holde det ryddig. Kan muligens ha noe å gjøre med at man får 1500 HK$ i bot for å kaste noe på bakken, og 6 måneder i fengsel for å kaste en sneip ut av vinduet, men uansett. Imponerende.

Vi gleder oss til de neste dagene, som etter planen skal bestå av både Ocean Park og strand mens vi venter på at de kinesiske visumene våre skal bli klare.

Nå er det natt!

It's not only only å være i storby!

Hong Kong: Da vi planla å legge Hong Kong inn som en del av reiseruten, visste vi ikke helt hva vi skulle komme til. Vi har absolutt gledet oss masse, og etter en litt umotiverende start på oppholdet, har det absolutt innfridd alle forventninger så lang! FOR EN BY! Har så masse å fortelle!

Allerede en time fra byen på vei inn var det både fascinerende og overveldende å se ut av bussvinduet, men da vi hoppet av bussen i verdenskjente Nathan Road var vi plutselig ikke annet enn små maur i en velorganisert maurtue av blinkende neonlys, dobbeldekkerbusser, biler, merkebutikker, storskjermer, reklame, utallige hipstere,businessfolk og selgere- alt sammen rammet inn av skyskrapere og høyblokker på alle sider. Så slo avmaktfølelsen inn, og vi begynte å lure på om vi egentlig hadde valgt riktig by.

Selv med et kart på størrelse med Skotbu tok det oss lang tid å finne frem til Chungking Mansions, som vi fikk anbefalt som sted å bo av en i turistinformasjonen på flyplassen. "Heldigvis" var det en egypt-inder på gata som huket tak i oss og viste oss et visittkort med nettopp dette navnet og sa vi skulle følge etter. Da vi kom frem var vi ganske sikre på at han hadde lurt oss, for det var som å tre ut av Hong Kong og inn i et travelt indisk marked  som luktet av curry og curry-svette og det som verre er. Da heisen stoppet i 13. etasje og vi fikk se rommet, ble ting egentlig bare verre, men naive som vi er tenkte vi at det er vel sånn det skal være, og vi betalte. Rommet var ikke klart før på kvelden, så vi fikk altså et par timer til å se på andre steder- HELDIGVIS!

I andre enden av det indiske markedet gikk heisen opp til en annen verden sammenlignet med det hostellet egypt-inderen vår hadde vist oss. Til samme pris som vi fikk et lite rom uten bad og dusj med maling som flasset av veggene og råtten lukt hos han, fikk vi her fortsatt et lite rom, men rent og pent med do og dusj. Det var ikke så vanskelig å ta avgjørelsen om å flytte, men å få tilbake pengene fra typen på det andre stedet derimot... dét var ikke så gøy. Selv om han på ingen måter hadde holdt avtalen om å fikse et rom til oss til kvelden, og det visst er pålagt å gi tilbake penger sålenge det ikke er skrevet under noen kontrakt, så nektet han. Er visst ikke alltid det hjelper å smile pent og være hyggelig! Vi kunne gjerne ringe politiet hvis vi ville det, for han hadde ikke fått noen penger av oss og hadde egentlig aldri sett oss før når han tenkte seg om. Frustrasjonen man føler da. Ah. Fordelen med at man da er i Asia, er at man er gigantisk og litt skremmende, og det endte med at vi nesten alle pengene tilbake. Win!

- Storkoser oss på 6 kvadratmeter ! Bildet er tatt fra dusjkabinettet 

i hjørnet av rommet, der de har klart å presse inn både en do, en 

vask, en søplekasse, en varmtvannstank OG et dusjhode.

Med litt tid til å tenke og orientere seg, tok det oss bare et par minutter å gå til piren og vi kunne avslutte kvelden med det fantastiske Symphony of Lights på Hong Kong Skyline, og Ladies' Market i Mong Kok. Vi fikk oss til og med eit slikt Octupus Card, som man kan bruke som tog-, buss-, trikk- og fergebillett i hele byen, og til å betale på både McDonalds og matbutikker rundt omkring. Har jo nesten klart å integrere oss i en av verdens mest globaliserte byer!

- Symphony of Lights, Hong Kong Skyline

- Hong Kong Clock Tower

- Ved Night Market, Mong Kok

Livet er herlig, og Hong Kong er fabelaktig!                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    

Hanoi

Nå sitter vi allerede på flyplassen i Hanoi igjen, etter en ettermiddag og natt inne i byen, og takk og pris for det! Selv om navnene Hoi An og Hanoi høres til forveksling likt ut, så kan vi skrive under på at de på ingen måte er det. Det er folk overalt. Tusenvis! Byen er generelt sett skitten og bråkete, i stor kontrast til det ellers veldig rene Vietnam vi har sett.

Da vi kom på flyplassen igår, begynte selvfølgelig byopplevelsen med taxi-pruting. Det gikk forsåvidt greit, helt til vi kom ut av taxien en time senere og skulle betale, for da var ikke sjåføren helt fornøyd med prisen allikevel. Et lite sekund må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for hva som kom til å skje videre. Det så virkelig ut som om han skulle til å sprenge innvollene sine utover gata hvert øyeblikk. Vi løste det med å gi et par kroner til, og selv om ikke taxisjåføren ble fornøyd, så dro han i alle fall mens han banna og hyttet med neven. Lurer på om han er fan av norske turister enda?

Ett problem løst, men det neste var der med en gang: bosted. De andre stedene vi har vært har vi vært veldig heldige med å finne billig og bra med en gang. I Hanoi var alt som var billig enten møkkete, umulig å finne eller mugginfisert. Det tok oss en stund og noen liter svette før vi endelig fant et ok lite sted i sentrum. Dette var vel den mest positive opplevelsen vi hadde med Hanoi før det gikk nedover igjen.

Siden jeg hadde klart å feilberegne litt på minibankuttaket og satt igjen med hele 300 kroner (krise!), bestemte vi oss for å spise en bedre middag på en litt dyr restaurant for en gangs skyld. Da lærte vi at selv om noe er dyrt og ser fint ut på utsiden, så betyr ikke det at maten er god. Det er vel kanskje sånt man skal lære. Heretter blir det ingen middager over 30 kroner!

Det ble en veldig kort kveld som endte på hotellrommet i frustrasjon over at Facebook er stengt på denne siden av landet. Det var så mye mennesker, aper, motorsykler, biler, ballonger, mat og søppel i gatene, at selv ikke den fine innsjøen midt i mølja kunne veie opp.

Nå er det hvertfall over, og sitter vi bare og gleder oss til å komme frem til Hong Kong! Yey!

Kjærlighetssorg

Nå sitter vi på flyplassen igjen, denne gangen med billetter til Hanoi! Etter noen helt utrolig herlige dager her i Hoi An vet jeg at jeg ga stedet altfor lite credz forrige gang jeg skrev. Skylder på grumpy-Camilla, hun kan være sånn av og til. Nå har jeg i alle fall kommet meg, og bestemt meg for å fortelle deg at hvis du noen gang får muligheten til å dra hit, så GJØR DET! Det er greit det er fint og flott på Bali, men roen i denne byen er ubeskrivelig. Man sitter på slitte, gamle cafeer langs kanalen som flommer av små lykkelamper, kinesiske lykter som lyser opp broa og føler at dette perfektet stedet er til kun for deg. Ikke noe støy, ikke noe uro- bare kos og god mat. Er jo heller ikke noe minus at det er billig!

I "hovedgata" ned mot kanalen er det én bar proppfull av stemning med kurvstoler, billiardbord, øl til 1,50 og god kaffe. Man trenger vel egentlig ikke så mye mer enn det en fredagskveld? På dagen er det 10 min å sykle til stranda, som minner mest om en øde sydhavsøy. Jeg kunne giftet meg med det stedet her. Og nå skal vi dra. Hjertet verker! Utrolig synd å måtte dra så tidlig, men økonomiske som vi er, så var det idag det var best å reise med hensyn til lavprisbilletter. Det gjør egentlig ingenting, for jeg vet at jeg skal tilbake hit en eller annen gang!

Nå roper de opp flyet vårt på høytalerne her, så begynner å få dårlig tid. Her er noen bilder i alle fall

- Søt café ved kanalen litt utenfor gamlebyen på vei til stranda

- Fristende? Bittelitt kanskje?

Hade, Hoi An! Vi sees igjen <3

Hoi An på 17. mai

Jeg har alltid likt å reise, enten det har vært med fly, bil, buss, båt eller tog. Sålenge man har med seg en bok, en iPod og noe å lene hodet på finnes det vel egentlig ikke noe mer behagelig enn å reise! Dette er den oppfatningen jeg alltid har hatt. Og så kom jeg til Vietnam, og iløpet av 22 og en halv time på skinnene mellom Ho Chi Minh og Da Nang har livet plutselig tatt en helt ny vending.

22 og en halv time med to tv-skjermer med opera og teater på full guffe, actionfilmer med dubbing i tro "3 nøtter til Askepott"-stil, skrikete babyer, barn med iPad-spill på max volum, voksne som må overdøve alt dette når de snakker i telefonen, gjennomtrengende lukt av urin, én "matservering" og ingen muligheter til søvn. "Et døgn på tog skal vi vel overleve", sa jeg i forrige innlegg. Det er ikke ofte jeg tar feil, men det skal jeg innrømme at jeg har gjort i dette tilfellet! Det er 17. mai, og de to norske jentene på tur er egentlig ikke noe annet enn illeluktende zombier. Hurra!  

Nå har vi i det minste funnet oss et sted å sove ut med tilgang på mat og vann, så satser på å være tilbake i loddrett stilling imorgen. Har nemlig sett på kartet at det er en strand i sykkelavstand fra hotellet! Det hjelper på humøret. Dessuten har vi dristet oss til å åpne posen med herlige, små KNOTT som vi nyter i skrivende stund.

- Champagne-frokost sa du?

Nå er planen å gå ut og spise litt, og i alle fall avslutte med en is sånn for å holde litt på tradisjonene. Imorgen tipper jeg vi kansellerer planene om å bestille flere togbilletter og heller bruker litt ekstra matpenger på fly opp til Hanoi. Kina kommer nok litt raskere enn planlagt sånn som forholdene er nå.

- En liten helsesjekk på gata for den nette sum av 1 krone og 50 øre. 

Ellers får dere der hjemme kose dere resten av grunnlovsdagen og spise en pølse eller to for oss også! 

Ho Chi Minh City på én dag

13 timer tok det å se byen til fots. Og fire såre føtter. Men FOR en by! Det er folk overalt. Når de snakker høres det ut som om de er på gråten, men de smiler som bare det og tar livet med ro. Store parker midt i den ville trafikken er fylt med morgengymnaster som trener i utendørsapparatene som står plassert rundt omkring, noen tar seg et salsakurs i parken før jobb, andre leser en bok eller bare sitter og ser på livet. Det er inspirerende!

Selv startet vi også dagen i samme ånd med en løpetur før vi dro på togstasjonen for å kjøpe billetter til morgendagen da turen går videre til Hoi An på kysten midt i landet. Heldigvis hadde vi med oss et turistkart med bilder, for om du noen gang har tenkt deg hit, så ikke regn med å støte på noen du kan kommunisere med på engelsk! Tegnspråk og peking på kart fungerer absolutt best. Etter mye venting på stasjonen fikk vi endelig tak i det vi skulle ha. Det var ikke mange billetter igjen, så vi måtte ta til takke med sitteplasser og ikke sovekupeer, men et døgn på tog skal vi vel overleve uansett.

Vi startet sightseeingen på krigsminnemuseet, her MÅ man innom hvis man noen gang får muligheten. Det er en helt fantastisk fremstilling av forskjellige sider av den voldsomme Vietnamkrigen, og det satte en skikkelig støkk i oss. Det er tydelig at det er mye som ikke kommer frem i skoleundervisningen hjemme og i amerikanske filmer om temaet!

- "Napalm-fostre" i lake som en del av utstillingen på museet. 

- En av de overlevende fra krigsfangenskap som ble utsatt 

for umenneskelig tortur og utsulting.

Videre trasket vi innom Reunification Palace, Notre Dame-kirken, teateret, City Hall og til slutt kunne vi beskue hele ruta fra den høyeste bygningen i byen med nesten 70 etasjer; Bitexo Financial Tower. Denne bygningen er verdenskjent og er rangert som #5 av ikoniske bygg verden over. I femtiende etasje finner man Saigon Skydeck som gir 360 graders utsikt til verden utenfor. 

                   
- I den lokale handlegata var det så billig at vi hele tiden måtte dobbeltsjekke at vi tenkte riktig da vi skulle regne valuta fordi det virket altfor useriøst billig. Bildet ved siden av er Notre Dame-kirken som ligger midt blant moderne kjøpesentre og høye bygninger. 

 

Sist, men ikke minst, avsluttet vi kvelden på nattmarkedet Ben Tanh Market. Her selger de absolutt alt man skulle trenge til en utrolig billig penge og med noe vi konkluderte med at faktisk var god kvalitet. KV fikk seg nye solbriller, og jeg kjøpte meg en ny North Face-sekk til å ha som håndbaggasje, ettersom den sekken jeg hadde ble ødelagt.

Alt i alt en konge dag!

Saigon/Ho Chi Mihn City

Herregud, så rart å komme til et land når man ikke aner hva som venter, hva man skal gjøre, hvor man skal sove, hvor ting er, hva valutaen er, hva ting koster og i det hele tatt. Etter 5 timer med fly og en time tilbake i tid kom vi til en helt ny verden. Litt på hengende håret med tanke på den stramme militærmannen i passkontrollen som var skeptisk til at to jenter med sekk kommer traskende uten visum, uten flybilletter videre og egentlig uten noen plan i det hele tatt. I ren panikk dro vi fram et plakkbelagt smil og håpet på det beste. Utrolig nok kom vi unna med en streng beskjed om å planlegge bedre neste gang. Litt flaks skal man jo ha! Første utfordring bestått!

I minibanken var det egentlig bare å kjøre på med samme taktikk som med passkontrollen- håpe på det beste. Det samme når vi skulle prute med taxisjåføren på utsiden, og når vi skulle finne oss et sted og bo og et sted å spise. Viste seg at vi hadde flaks igjen, og at Vietnam faktisk er billigere enn Bali. Utrolig nok! 25-50 kroner per natt på hostell og 10 kroner per hovedrett på restaurant. Vi klager ikke, selv om strøket vi endte opp i mest sannsynlig er noe som kan sammenlignes med Skippergata.

- Høy standard både på hotellet og ledningsnettet!


Nå har vi bestemt oss for å ta en litt tidlig kveld før vi skal utforske byen imorgen!

God natt :-)