lørdag 19. mai 2012

Hanoi

Nå sitter vi allerede på flyplassen i Hanoi igjen, etter en ettermiddag og natt inne i byen, og takk og pris for det! Selv om navnene Hoi An og Hanoi høres til forveksling likt ut, så kan vi skrive under på at de på ingen måte er det. Det er folk overalt. Tusenvis! Byen er generelt sett skitten og bråkete, i stor kontrast til det ellers veldig rene Vietnam vi har sett.

Da vi kom på flyplassen igår, begynte selvfølgelig byopplevelsen med taxi-pruting. Det gikk forsåvidt greit, helt til vi kom ut av taxien en time senere og skulle betale, for da var ikke sjåføren helt fornøyd med prisen allikevel. Et lite sekund må jeg innrømme at jeg var litt nervøs for hva som kom til å skje videre. Det så virkelig ut som om han skulle til å sprenge innvollene sine utover gata hvert øyeblikk. Vi løste det med å gi et par kroner til, og selv om ikke taxisjåføren ble fornøyd, så dro han i alle fall mens han banna og hyttet med neven. Lurer på om han er fan av norske turister enda?

Ett problem løst, men det neste var der med en gang: bosted. De andre stedene vi har vært har vi vært veldig heldige med å finne billig og bra med en gang. I Hanoi var alt som var billig enten møkkete, umulig å finne eller mugginfisert. Det tok oss en stund og noen liter svette før vi endelig fant et ok lite sted i sentrum. Dette var vel den mest positive opplevelsen vi hadde med Hanoi før det gikk nedover igjen.

Siden jeg hadde klart å feilberegne litt på minibankuttaket og satt igjen med hele 300 kroner (krise!), bestemte vi oss for å spise en bedre middag på en litt dyr restaurant for en gangs skyld. Da lærte vi at selv om noe er dyrt og ser fint ut på utsiden, så betyr ikke det at maten er god. Det er vel kanskje sånt man skal lære. Heretter blir det ingen middager over 30 kroner!

Det ble en veldig kort kveld som endte på hotellrommet i frustrasjon over at Facebook er stengt på denne siden av landet. Det var så mye mennesker, aper, motorsykler, biler, ballonger, mat og søppel i gatene, at selv ikke den fine innsjøen midt i mølja kunne veie opp.


Nå er det hvertfall over, og sitter vi bare og gleder oss til å komme frem til Hong Kong! Yey!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar